Er man en plageånd hvis man kjemper for sitt eget barn?

Jeg har jobbet på skoler hvor noen foreldre blir oppfattet som slitsomme fordi de krever at barnet sitt skal ha det bra, eller få riktig undervisning.

Jeg er mamma selv, og jeg forventer at skolen skal være et trygt og ok sted for mitt barn. Og ja jeg sier nok ifra.

Jeg er ikke en av de som klarer å sitte på sidelinjen hvis ungen min ikke har det greit. Enten det er på skole eller på fritiden.

Fortjener jeg da at man blir ansett som litt kravstor eller slitsom? Det kommer jo selvfølgelig helt an på hvordan man går fram. Som alt annet her i livet. Men at jeg vil at mitt barn skal ha det best mulig bør ikke ses på som mas.

«Hvis DU ikke kjemper for barnet ditt - hvem skal da gjøre det?» Er det ikke vår plikt som foreldre å engasjere seg? For noen år siden opplevde den ene sønnen min en episode på skolen. Da jeg selv jobbet der den gangen sa jeg til han at jeg ikke kunne engasjere meg. Da så han på meg, så sa han: «Hæ? Du er mora mi. Det er mulig du jobber der. Men du er mora mi.» Og det er så sant.. jeg ble nok litt upopulær men «jobben» min er alltid å kjempe for mine egne barn. Hvis ikke.. hvem gjør det?

Så jeg heier på alle som maser litt her og litt der.. selvfølgelig på en konstruktiv måte. Men man kan egentlig si veldig mye.. kommer bare an på hvordan man sier det.