Jeg tror jeg vet hvordan det er å tenke som mannen.

De siste ukene har det dukket opp den ene bekymringen etter den andre. Det er ikke så uvanlig med bekymringer når man er alenemor til fire gutter, har to jobber, hund, tre skittentøykurver og sokker som jeg aldri rekker å matche.

Hverdagslige bekymringer er kanskje det som opptar mange foreldre aller mest. " Har jeg husket å sjekke leksene? Hvem kjører og henter til kamp og trening? Hva skal vi ha til middag? Husket jeg å ta på deodorant før jeg dro på jobb idag?biggrin Hvor er buksa mi..hvor er skjorta mi...jeg er sikker på jeg hadde det i går..Den sangen beskriver godt hvordan enkelte morgener er her i huset.

Skulle gjerne ha sagt at vi synger og traller her om morgenen, men det ville vært å pynte litt vel mye på sannheten. Etter mange år med prøving og feiling har vi landet på den beste løsningen. Vi snakker ikke sammen. Det høres kanskje ikke så koselig ut, men ingen her er i humør til å konversere før klokka helst er nærmere lunsj.

Dette fungerer fint for oss. Med små barn så må man kanskje prate litt, men de er ofte ikke sååå mugne som tenåringer eller slitne mødre som har fått fire timer søvn. I det siste har det dukket opp litt flere bekymringer enn bare de hverdagslige. Det resulterte i en litt merkelig oppdagelse i ettermiddag.

Jeg tror jeg gikk inn i morgenmoduset. Ikke prate, ikke tenke for mye..bare gå på autopilot. Jeg prøvde å tenke og sortere tankene og bekymringene, men det var tomt. Jeg husket plutselig ingenting. Jeg kjente at jeg ikke tenkte på noe.

Du vet når du spør mannen om hva han tenker på og han svarer: "ikke noe" Det har jeg alltid sagt at er umulig. Alle tenker på noe.

Men neida.. jeg har blitt litt mann i hodet. Jeg tenkte ikke på noe. Det var helt blankt. Jeg har virkelig klart å "begrave" bekymringene denne gangen. Jeg vet at jeg må ta de fram igjen, men i helga skal jeg nyte å være mann.

Lykken er nok kortvarig når hjernen ville være mann, men jeg skal nyte det. Iallefall til mandag.. da skal jeg skjerpe meg.