Sammenbrudd på blå resept?

I går leste jeg et blogginnlegg som inspirerte meg til å skrive det innlegget her. Det innlegget handlet om det her: 

  • Når livet ikke går på skinner. 
  • Rykter og fasade! 
  • Hvem står bak og sprer negative ting om andre? Hvorfor?
  • Er det mennesker du kjenner godt eller er det bare sånn det har blitt?  Er greit å sparke den som ligger nede? 
  • Hvem er de som «stempler» andre, eller lager seg historier som passer for å kunne spre litt sladder. 

 

Det ga meg litt å tenke på. 

Når man skriver en blogg sånn som jeg gjør så risikerer man jo også oppstandelsen til de som elsker å rakke ned på andre. Ikke møtt så mange ennå, men nå går vi jo inn i påsken og mirakler om oppstandelse og død har jo skjedd før. 

 

Etter min egen skilsmisse har jeg både frivillig og ufrivillig trukket meg tilbake fra et veldig sosialt liv. 

Det er slitsomt å henge med sosialt hvis du ikke er skikkelig frampå. Og når man er sliten så orker du ikke det. 

Har heller satt umåtelig stor pris på de som bare stikker innom meg. 

 

Det er ikke alle som tåler at en venn eller venninne har det tøft. Handlingsrommet for hva man kan si og gjøre har jeg merket stor forskjell på hos de jeg kjenner. Noen lar deg bomme litt og legger det på kontoen «midlertidiguteavdriftpgaslitenalenemorsyndromet» mens noen har mer enn nok med seg selv og evner i liten grad å gi noe hvis de ikke får noe umiddelbart tilbake. 

 

Jeg har ikke alltid orket å høre på andres problemer når mine egne har gjort meg litt smårar. Når man ikke fikser sitt eget kaos så er det kanskje lurt å ikke gi noen råd til andre heller. 

Der har jeg nok mistet noen på min vei etter skilsmissen. 

Men jeg savner de ikke. Det var nok aldri et vennskap der, bare et ønske om å være venn med fasaden min. Ikke meg. Ikke Eva. 

Når jeg ble en sliten alenemor var det selvfølgelig ikke morsomt å invitere meg på middag lenger. Jeg bidro ikke med så mye positivitet i den perioden. 

Når man blir sliten og syk og ikke orker å være «perfekt» lenger. Orker ikke være sosial fordi hverdagen er for strevsom. 

Man er litt «ute» fordi man har splittet opp en familie. En skilsmisse er sjelden lykkelig. Den er ofte god og nødvendig, men sjelden lykkelig. 

Det er DA man trenger at noen «framsnakker» deg. 

 

Jeg syns alle som går gjennom en skilsmisse eller opplever noe annet traumatisk i livet skulle få et sammenbrudd på blå resept. Bare få det ut liksom.. med en gang. Ikke noe å spare på😊

 

Så kunne alle rundt nikke og smile til hverandre mens de tenkte at hun blir nok seg selv snart. Vi får rekke ut en usynlig hånd og være der til sammenbruddet er over. 

 

Jeg skulle gjerne hatt et sånt sammenbrudd på blå resept når jeg ble skilt. 😆

Jeg hadde nok bare sammenbruddet..😉 men det var ikke helt godkjent. 

 

Når jeg prøver å tenke over det som har vært så kommer jeg ikke utenom hvem jeg selv var før skilsmissen. 

Har jeg vært sånn selv mot noen? Har jeg ikke orket å lytte, være der, invitere, dra med, tilgi utbrudd som er uten mening?

Det er litt trist at jeg ikke husker. 

 

Isåfall så vet jeg bedre nå. En tung, men god erfaring. 

Jeg håper jeg er rausere med mine venner skulle noen andre havne i samme situasjon. 

 

«Hos meg skal du få et utbrudd på blå resept - hilsen en venn»

 

Det tror jeg blir årets anonyme julegave til de som trenger det❤️

 

Det håper jeg at du som leser det her er også vil gi bort😊 

 

Er vi så rike i det landet her at vi kan ta oss råd til å miste gode venner på veien? 

Er vi så opptatt av oss selv at vi ikke tåler at andre sliter og har det vanskelig i en periode av livet?

Jeg prøver å ikke være skadefro.. men jeg skal innrømme at jeg noen ganger har tenkt om noen: 

Karma..

 

Men dukker de opp når de selv sliter skal de selvfølgelig få en klem, sjokolade og et sammenbrudd😉 kanskje to.. ja skal da ikke stå på det.. jeg er da raus😆