Hvordan sette adekvate grenser når det eneste du har lyst til er å legge ut ungen på Finn.no?

De fleste har kanskje kjent på disse følelsene når gullungen blir "terroristen" i heimen.

 
 

Flere som har kjent på den følelsen? Jeg har vurdert det flere ganger:-) Lage en flott til salgs annonse:

 

"Nydelig guttunge til salgs. Reinslig og søt. Passer desverre ikke med andre barn.Vi tror han har et hørselsproblem, men det er ikke sjekket ut.Kommer på innkalling hvis det er en godbit å få. Han kan heller ikke være alene hjemme. På grunn av "allergi" ser vi oss nødt til å omplassere.Vi vil gjerne ha muligheten til å komme å hilse på"

 

Mormor syns ikke det var noe morsomt, og mente at datteren hadde skylda selv og manglet tålmodighet? Hæ? Det kan hun si.. hun var jo heldig og oppdro meg:-) Aner ikke hva utfordringer er har jeg tenkt mange ganger. Jeg har ingen minner om at jeg var frekk eller hadde sinneutbrudd. Nei..neida..

 

"Ligner mora si ja.." har jeg hørt hun hvisker..

 

Men uansett hvem søtnosen ligner på så: - hva gjør man når ingenting funker? Når det eneste man har igjen er å rope like høyt som den trassige ungen..Jeg vet at det er feil. Men hva man vet og hva man gjør er liksom milevis fra hverandre. De (vet og gjør) snakker plutselig ikke sammen:-) Alle er uvenner. 

 

Jeg har hørt meg selv si: "Før du blir 18 år så får du ikke spille playstation, se på tv, leke, ha venner på besøk, spise godteri" (og alt annet jeg kommer på i farta )

 

Jeg har jo erfart at det skjer ikke.. klarer ikke holde alt det der vettu:-)

 

Så etterhvert begynte jeg å sette grenser jeg visste jeg ville holde. Modererte meg midt i straffeutmålingen:-) - ja ok før du er18 år er kanskje litt lenge, men iallefall fram til MIDDAG!" (kjentes godt å rope det siste ordet)

 

Grensene ble kanskje mildere enn først planlagt, men jeg ble iallefall konsekvent. Og det tror jeg er viktig at man er. Vær forutsigbar. La barna vite at det blir konsekvenser. De trenger ikke være kjempestore, men hold på det du har sagt. 

 

Etterhvert så ble det lettere å korrigere en oppførsel man ikke ønsket. Ikke true eller skremme, men lage rammer for barna sånn at de lærer seg forventet oppførsel ute blant andre. 

 

Er jeg i mål med mine barn? Nei:-) Oppdragelse er som skittenkurven.. den kommer jeg heller aldri i mål med:-) Men jeg gir ikke opp! Trøster meg med at jeg alltids har Finn.no hvis det ikke går:-)