Rose eller ikke rose barna? Eller skryte uhemmet.. Min drøm eller er det barnas drøm om suksess som er viktig? Hva er best for barna at jeg sier?

 
 
 

Jeg er så dårlig på å juge så de som kjenner meg godt avslører meg hver gang.  Jeg prøver innimellom å si noe som ikke er helt sant. Men så begynner jeg å le, eller juger så innmari så jeg drar den for langt hver gang. Så jeg avslører meg selv.

 

 

Har hørt «du burde ha stoppet litt før. Det var nesten så jeg trodde på deg.»

I utgangspunktet så er jo ikke det her noe krise å ikke være god på å juge. Men pynte litt på sannheten, ta en hvit løgn er det innafor?

 

Hva gjør du da når gullungen har startet på håndball, og du ser ganske fort at ungen mangler koordinasjon, ballfølelse eller generell interesse for idrett? Skal man være ærlig og si at: «nei, dette var ikke noe for deg. Vi prøver speideren neste gang.» Eller er det riktig å si at: «så flink du var. Dette mestrer du.»

 

Det kan jo snu selvfølgelig. Men er det verdt å tvinge gullungen på utallige timer hvor han egentlig vet at han ikke trives? «Alle ungene i klassen spiller fotball. For ikke å være utenfor er det viktig å være med» Jeg vet at noen har det sånn.

 

Veldig mange som følger med på fotball har sikkert hørt historien om Stig Inge Bjørnebye som ikke fikk spille fra start som 15 åring fordi han ikke var god nok. Men han ga seg ikke og endte opp i Liverpool. Så det er jo håp selv om man ikke er best i ung alder😊 Men var det foreldrene hans som sa?: «Du er så flink, bare vent, du blir proff.» Hvis jeg sier det til mine gutter så fnyser de bare av meg. Men jeg vil jo ikke ta fra de håpet. Så hva er riktig å gjøre?

 

Jeg har vært på utallige fotball- og håndballtreninger/kamper. Og der er jeg ennå. Vi vært innom ishockey, turning og skihopp også. For å si det sånn så tror jeg ingen savner mine unger der😊

 

Det hjalp ikke at jeg prøvde å motivere, for de visste at dette fikk de ikke til.

 

Første gang jeg tok med eldstemann på turn så endte det ikke så bra. Det var første gang han skulle være med på en aktivitet, og jeg gledet meg så innmari. Så da var det en selvfølge at det ble turn – barn og foreldre turning. Sammen..

Vel det endte ikke så godt.. Han nekta å bli med ut på gulvet i hallen. Jeg prøvde å lokke og lure. «Bare en gang, du skal få godteri etterpå, du skal få HVA DU VIL, kom igjen..» Neida.. 4 åringen gikk i sinne ut av hallen og satt seg i bilen. Alene.. (noen år siden dette så jeg låste ikke bilen). Som dere skjønner så ble det ingen turnkarriere på den karen.. Mulig det er derfor at han i en alder av straks 20 år ikke klarer å stupe kråke😊

Sorry gymlærerne hans..det er min feil. Han ble tidlig traumatisert med tvangsturning.

 

Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg skryte å si at han var flink som prøvde? Nei, han prøvde ikke så det kunne jeg ikke si. Hmmm.. vel det endte med at jeg sa at det er fint du setter ned foten når det er noe du virkelig ikke vil. Men jeg var skikkelig snurt egentlig. Dette skulle jo være en hyggelig mor/sønn stund.

 

Men min drøm om felles flikflak var ikke det han så for seg som noe skikkelig kult å lære..

 

I stedet tok fotballen over.

 Jeg kan/kunne ingenting om fotball da og heller ikke nå. Selv om jeg har barn som spiller fotball. Jeg er skikkelig god på offside regelen da😊 not.. bare alltid uenig hvis det ikke går i «mitt» lags favør.  

 

Men jeg har slutta å skryte og si at de spilte bra hvis de ikke gjorde det. Da sier vi ikke noe. Taushet. Lenge.. hele bilturen hjem.

 

Noen er helt sikkert uenig i det. At det er jobben til foreldrene å rose og skryte uansett. Men jeg får det ikke helt til.

Det er selvfølgelig forskjell på en 9 åring og en 17 åring. Hos 9 åringen så holder det fortsatt med: « Hadde du det gøy?» Kan ikke akkurat si at det hadde blitt tatt godt i mot hos de store. «Men hadde dere det gøy?» Jeg vet hva de hadde sagt da. «Du trenger ikke alltid si noe bare for at du skal prøve å få meg blid.»

 

Neivel😊 Taushet..

 

Jeg får gjøre det jeg kan. Trøste, gi omsorg, sette på plaster og lage mat. Men ALDRI si at de spilte bra for å trøste.. Det har jeg lært. Ikke tror jeg at de blir så mye bedre heller hvis jeg hadde gitt de noen falske synspunkter for å trøste.